Positivitetstrening

Dette har vært en god dag fordi...

* Jeg har blitt innkalt til intervjurunde nummer to på en jobb jeg ønsker meg
* Det er lyst og vårlig ute, også når jeg går fra jobb
* Jeg har hatt en trivelig dag på nåværende jobb
* Et ekorn løp over veien foran bilen da jeg var på vei til toget - jeg klarte å unngå å kjøre på den lille heldiggrisen
* Jeg har pratet og ledd sammen med kjæresten istedenfor å være stille sofapotet
* Jeg hadde et hyggelig kaffetreff med en venn før jobb
* Barna var mer kosete enn bråkete i dag
* Folk på facebook hadde funnet på morsomme aprilsnarr-historier jeg moret meg over - utrolig hvor kreative enkelte er!

...nei, jeg får ikke sove fordi jeg er så nervøs og spent over jobbintervjuet i morgen tidlig.

Hvorfor blir folk "alternative behandlere"?

http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1015/thread107634/;layout=button_count/

Jeg er så enig, så enig! Jeg har lenge lett etter noen som uttaler seg offentlig om den moderate måten å se på alternativ medisin vs skolemedisin, og her er det endelig en dame som høres fornuftig ut. Hvorfor skal alle som uttaler seg i media være enten ekstremt på den skolemedisinske/vitenskapelige siden eller ekstremt på den alternative siden? Hvorfor gå i krig, når den gylne middelvei alltid viser seg å være den beste?

*phu*

Pust. Husk å puste, Helene.

Her går det fort i svingene. Dagene er fulle, og jeg holder hodet såvidt over vannet. De siste par månedene har gått litt annerledes enn forventet. Jeg begynte å jobbe. Jeg sa opp jobben. Årsaken gjør meg så eitrende forbanna at jeg ikke vil skrive om det. Jeg vil helst la det gå i glemmeboken. Jeg tror jeg vil ha det bedre i fremtiden om jeg husker minst mulig av de sinneforevoldende episodene i livet, så detaljene skal jeg spare meg for å dele her.

Resultatet er i hvert fall at jeg ikke har jobb for tiden, og planene om huskjøp er lagt på is. Vi er oppe med barna både natt og dag, og når de er rolige leser jeg psykologi nesten hvert ledige minutt.

Og sånn går nå dagene.

Ikke at jeg skal klage på det. Energinivået mitt er bedre enn på lenge, det er vår og varmere i været, vi har stadig vekk barnelatter i ørene, og ellers sitter jeg i sofakroken med en kopp te og pensumbøker i fanget. Livet ble hakket bedre etter at jeg sa "nok er nok" og sa opp jobben.

Hvis jeg fortsetter i disse baner vil jeg oppnå noen av nyttårsønskene mine. Det er jo motivasjon i seg selv, det.

Nytt år..

...nye muligheter.

Ja, her jeg sitter føles det ut som om det eneste bra med 2010 var sønnen jeg fikk i april. Så good riddance til mesteparten av 2010 og velkommen 2011! Måtte året som kommer bli mye bedre enn det som gikk. (Og jada, jeg vet at året blir slik man gjør det til selv - så målet her er jo at jeg skal gjøre året som kommer bedre enn året som gikk!)

Ønsker for det nye året:

• Bli roligere, sindigere, få kontroll over sinnet igjen.
• Trene. Hva som helst egentlig, men helst noe jeg trives med og gjerne en fast yogaøkt eller to i uka.
• Få orden og oversikt igjen. Ikke la meg overvelde så lett.
• Ikke være redd for å bruke opp energien min.
• Glede meg over studier og hjemmetid, ikke la stresset ta overhånd.
• Prøve å se det positive i alle situasjoner.
• Prøve ut og eksperimentere mer med mat og hverdagsprodukter.
• Bli flinkere til å legge meg om kvelden og stå opp om morgenen!
• Ikke bruke så mye tid til å tenke på ha jeg ikke har, eller hvordan jeg ikke har det, og heller fokusere på det jeg faktisk har.
• Mindre TV, mer aktivitet og lesing.
• Bli flinkere til å skrive og å uttrykke meg (bloggen blir en del av dette).
• Prøve å bli kvitt unødvendig dårlig samvittighet.
• Være mindre selvhøytidelig, fokusere mindre på hva andre synes om meg og hvordan jeg ser ut.

Oi, nå må jeg stoppe her før denne listen tar helt av! Men jeg må presisere at dette ikke er nyttårsforsetter, for jeg kommer ikke til å klare å oppfylle alle punktene på denne listen, men ønsker for hvilken retning jeg vil bevege meg i med tid og stunder. Når jeg faller tilbake til gamle mønstre og hverdagen tar overhånd kan jeg se tilbake på denne listen som motivasjon for et bedre liv.

Skål!

Hårfønere kan brukes til så mangt. I dag ble den brukt til å nødtørke madrasstrekk. Kjekt.

Musikk og minner

Etter flere års pause plukket jeg i dag opp iPoden og satte på "miks sanger". Wow. Minner og følelser strømmer på som flashbacks ettersom musikk som nesten var glemt dukker opp. Forskjellige tider, forskjellige situasjoner, forskjellige mennesker. Det var en opplevelse i seg selv.

Men oi, så mye sinnamusikk da!

Lang tid har gått og mye har skjedd. Det har vært bursdager og ferie, hverdager og fest. Vesle minstemann vokser som ugress, eldstemann har sluttet med smokk. Og slik går dagene. Blogginnleggene har blitt smertelig få, jeg blir ikke enig med meg selv om hvordan utformingen skal være. Personlig? Faglig? Blogge om de gode tingene, eller være kritisk og fortelle om alt som er surt? Noen ganger tenker jeg at jeg burde hatt mange forskjellige blogger, så jeg kunne holde en viss tematikk, men likevel ha plass til alt jeg har lyst til å skrive. Men i første omgang får jeg konsentrere meg om å faktisk legge ut alle blogginnleggene jeg skriver i hodet mitt, så får utformingen bli som den blir etterhvert.

Begynne på nytt? Ja - kanskje det.

Den nye verdensborgeren

Så var tre blitt til fire

Det store har skjedd. Jada, jeg forteller en stund på etterskudd. I dag er det tre uker siden den lille gutten vår ble født! Tiden flyr.

Jeg våknet litt før klokken ni om morgenen. Jeg hørte på lydene i huset. Sturla gjorde seg klar til å løpe til toget for å rekke jobben. Sønnen så på barne-TV. Jeg kjenner som vanlig kynnere som er litt smertefulle, slik det har vært om morgenen i det siste. Det er vanligvis ikke magen som gjør vondt, men en full blære som er en smule most nederst i magen. Det går over bare jeg får en liten tur på do. Men kjentes det litt annerledes ut i dag? Jeg forsøker å stå opp så fort som mulig, for å stoppe Sturla fra å dra. Tiden har egentlig rent ut, han skulle vært av gårde nå, men er fremdeles i stuen når jeg kommer opp. Heldigvis. Han tar et tog senere. Da får jeg tid til å gå på do og kjenne etter om det er noe mer enn vanlig jeg kjenner. Og det viser seg at det er det. Magen strammer seg og det gjør vondt. En svakere versjon av det jeg husker fra forrige fødsel. Stadig mer sikker på at det er veer sier jeg til Sturla; ”jeg tror det er ting på gang, kanskje du kan bli hjemme en time eller to og se om det utvikler seg?”.

Det viser seg å være det. Veene blir sterkere, fort. Sturla synes jeg var så rolig, at han trodde vi hadde god tid. Han begynner å vanne planter. Smålig desperat forteller jeg han at dette er hastverk, pakk sakene dine, gjør guttungen klar og hent bilen! Nå! For en gangs skyld hører han på meg og gjør som jeg sier. Det begynner å bli alvor. Tanken på å sitte i bil en god stund før vi kommer frem til sykehuset er nesten uutholdelig, men jeg vet det må gjøres. Jeg klarer nesten ikke sitte normalt, må holde meg fast og holde kroppen så rett som mulig, noe som er ganske så vanskelig i en bil. Men vi setter av gårde. Først til barnehagen, der guttungen blir levert i rekordfart, og så av gårde til Ullevål og ABC-avdelingen. Fødeavdelingen er kontaktet og de venter på meg. Sturla setter meg av utenfor inngangen og kjører for å parkere bilen, jeg løper opp trappen, siden heisen stod og jeg var mellom to veer. Min oppfølgingskontakt står og venter på meg i gangen, og hjelper meg inn på fødeavdelingen. Badekaret er fylt opp og venter på meg, og etter en rask undersøkelse konstanteres det at det er full åpning og barnet er på vei ut. Jeg får hjelp til å komme meg oppi badekaret. Deilig. Varmt vann som holder vekten min og hjelper meg til å bevege meg fritt slik at jeg kan komme meg i en fødestilling som føles riktig. Korsryggproblemer det siste halve året har gjort det vanskelig blant annet å gå, så vannet er veldig hjelpsomt. Så fort Sturla kommer løpende inn på fødestuen begynner jordmoren å ta hull på fosterhinnen, som har holdt seg intakt så langt. ”Hvis denne hadde røket av seg selv tidligere, hadde du fått barn på motorveien!”

Veene er roligere og mye mer kontrollerbare enn jeg hadde ved forrige fødsel. Jeg kan puste med veene, jobbe med dem. Det er vondt, men overkommelig. Oppleves som mye bedre enn forrige gang. Den siste biten står igjen, det som er verst. Et øyeblikks panikk og jeg mister kontrollen akkurat i det pressveene vil ha barnet ut, men jordmor holder igjen for å hindre rifter. Jeg vil ikke mer, det er så vondt! Sturla hjelper til med å snu meg rundt, holder meg fast, mens jordmor prøver å roe meg ned og få meg til å slappe av. Så er det på tide at han slipper ut. Først hodet, så ved neste ve, resten av barnet. Endelig er det verste over og jeg får min andre sønn opp i armene mine! Han gråter litt, og sakte, men sikkert, får han en sunn, rødlig hudfarge på plass.

Etter at Sturla kom inn på fødestuen tok det vel bare en 10 minutters tid før den vesle ble født, og det hele tok bare to timer og tre kvarter fra jeg våknet om morgenen til han var født! Til tross for noen få sting, gikk det hele veldig raskt og fint, det er nok en del som synes jeg er heldig når man snakker om fødsler.
Den vesle kom fem dager over termin, var 50 cm lang og veide 3660 gram. Nydelig, frisk og fin :)

Dagen i dag er omtrent som i går. Det ble en lang dag i går, fikk gjort masse og kortet ned to-do-listen ganske mye (ja, jeg er et liste-menneske). Men dagen i dag startet litt senere, ca ni tror jeg? Tid og dager flyter og blir ikke så betydningsfulle når man venter og ikke har et bestemt skjema å følge. Forkjølelsen lever i beste velgående, kroppen er sliten, men har fått gjort mer på to-do-listen, og planlegger hjemmelaget pizza til middag i dag :)

Jeg klarer virkelig ikke å la være å gjøre husarbeid og andre nyttige ting, enda jeg vet at jeg burde (og kan!) ta det med ro, heller bruke tiden på for eksempel å gå en liten tur, ta en rolig yoga-økt, lese en bok, drikke te med honning og andre ting som er bra for helsen når man er syk og har en nært forestående fødsel å tenke på. Men jeg har aldri hatt samvittighet til å ta godt vare på meg selv, og sliter meg ut med gulvmopping, trappeløping, rydding og vasking. Jeg har nemlig en samvittighet som ikke er fornuftig. Den spiller i hvert fall ikke på lag med meg. Kanskje det er det jeg burde jobbe med, og ikke at alt rundt meg skal være så bra som mulig? For her i huset blir jo aldri noe helt ferdig, eller helt perfekt. Ting kan alltid gjøres bedre.

Jeg trenger et spark i baken av noen som bryr seg, de må lære meg hvordan man tar vare på seg selv. Eller, det hadde vært lettere om noen tok vare på meg for meg. Da kanskje jeg ville blitt motivert til å gjøre det arbeidet selv i fremtiden. Dessuten, denne personen ville mottatt ganske så mye omsorg fra min side også, jeg kan jo ikke få uten å gi noe tilbake. Det var denne samvittigheten vet du. Denne dårlige samvittigheten, som slår til både titt og ofte. For de merkeligste ting. Selv om temaet nå ikke akkurat var om noe merkelig. For det er vel vanlig å gi når man selv får? Eller? Noen tar alt for gitt, det vet jeg. Men hva er egentlig normen? Jeg vet i hvert fall hva folkeskikken forteller meg er riktig. Så vi får la det være med det.