Å vente

Jeg leste et blogginnlegg her som jeg føler meg sterkt relatert til. Dette traff meg hardt. For det er slik jeg lever livet mitt. Ved å vente på det som kommer. Og som oftest er det det jeg gruer meg til som jeg venter mest på. Jeg kan ikke slappe av, fordi jeg alltid lever på det som skal komme, og det jeg gikk glipp av.

Overskriften var spesielt treffende. "Å vente er å stresse med hvilepuls". Slik kjenner jeg det i kroppen. Hver dag. Og særlig nå. Termin er rett rundt hjørnet. Babyen er klar. Jeg er klar. Men ingenting skjer. Annet enn at jeg blir mer og mer sliten, mer og mer utålmodig, får mer og mer vondt, blir mer og mer invalid, kan gjøre, orker å gjøre, mindre og mindre. Mens jeg kjenner stresspulsen banke rolig ivei.

Grue seg. Glede seg. Skrekk, forventning og apati i sin skjønneste disharmoni.