Hårfønere kan brukes til så mangt. I dag ble den brukt til å nødtørke madrasstrekk. Kjekt.

Musikk og minner

Etter flere års pause plukket jeg i dag opp iPoden og satte på "miks sanger". Wow. Minner og følelser strømmer på som flashbacks ettersom musikk som nesten var glemt dukker opp. Forskjellige tider, forskjellige situasjoner, forskjellige mennesker. Det var en opplevelse i seg selv.

Men oi, så mye sinnamusikk da!

Lang tid har gått og mye har skjedd. Det har vært bursdager og ferie, hverdager og fest. Vesle minstemann vokser som ugress, eldstemann har sluttet med smokk. Og slik går dagene. Blogginnleggene har blitt smertelig få, jeg blir ikke enig med meg selv om hvordan utformingen skal være. Personlig? Faglig? Blogge om de gode tingene, eller være kritisk og fortelle om alt som er surt? Noen ganger tenker jeg at jeg burde hatt mange forskjellige blogger, så jeg kunne holde en viss tematikk, men likevel ha plass til alt jeg har lyst til å skrive. Men i første omgang får jeg konsentrere meg om å faktisk legge ut alle blogginnleggene jeg skriver i hodet mitt, så får utformingen bli som den blir etterhvert.

Begynne på nytt? Ja - kanskje det.

Den nye verdensborgeren

Så var tre blitt til fire

Det store har skjedd. Jada, jeg forteller en stund på etterskudd. I dag er det tre uker siden den lille gutten vår ble født! Tiden flyr.

Jeg våknet litt før klokken ni om morgenen. Jeg hørte på lydene i huset. Sturla gjorde seg klar til å løpe til toget for å rekke jobben. Sønnen så på barne-TV. Jeg kjenner som vanlig kynnere som er litt smertefulle, slik det har vært om morgenen i det siste. Det er vanligvis ikke magen som gjør vondt, men en full blære som er en smule most nederst i magen. Det går over bare jeg får en liten tur på do. Men kjentes det litt annerledes ut i dag? Jeg forsøker å stå opp så fort som mulig, for å stoppe Sturla fra å dra. Tiden har egentlig rent ut, han skulle vært av gårde nå, men er fremdeles i stuen når jeg kommer opp. Heldigvis. Han tar et tog senere. Da får jeg tid til å gå på do og kjenne etter om det er noe mer enn vanlig jeg kjenner. Og det viser seg at det er det. Magen strammer seg og det gjør vondt. En svakere versjon av det jeg husker fra forrige fødsel. Stadig mer sikker på at det er veer sier jeg til Sturla; ”jeg tror det er ting på gang, kanskje du kan bli hjemme en time eller to og se om det utvikler seg?”.

Det viser seg å være det. Veene blir sterkere, fort. Sturla synes jeg var så rolig, at han trodde vi hadde god tid. Han begynner å vanne planter. Smålig desperat forteller jeg han at dette er hastverk, pakk sakene dine, gjør guttungen klar og hent bilen! Nå! For en gangs skyld hører han på meg og gjør som jeg sier. Det begynner å bli alvor. Tanken på å sitte i bil en god stund før vi kommer frem til sykehuset er nesten uutholdelig, men jeg vet det må gjøres. Jeg klarer nesten ikke sitte normalt, må holde meg fast og holde kroppen så rett som mulig, noe som er ganske så vanskelig i en bil. Men vi setter av gårde. Først til barnehagen, der guttungen blir levert i rekordfart, og så av gårde til Ullevål og ABC-avdelingen. Fødeavdelingen er kontaktet og de venter på meg. Sturla setter meg av utenfor inngangen og kjører for å parkere bilen, jeg løper opp trappen, siden heisen stod og jeg var mellom to veer. Min oppfølgingskontakt står og venter på meg i gangen, og hjelper meg inn på fødeavdelingen. Badekaret er fylt opp og venter på meg, og etter en rask undersøkelse konstanteres det at det er full åpning og barnet er på vei ut. Jeg får hjelp til å komme meg oppi badekaret. Deilig. Varmt vann som holder vekten min og hjelper meg til å bevege meg fritt slik at jeg kan komme meg i en fødestilling som føles riktig. Korsryggproblemer det siste halve året har gjort det vanskelig blant annet å gå, så vannet er veldig hjelpsomt. Så fort Sturla kommer løpende inn på fødestuen begynner jordmoren å ta hull på fosterhinnen, som har holdt seg intakt så langt. ”Hvis denne hadde røket av seg selv tidligere, hadde du fått barn på motorveien!”

Veene er roligere og mye mer kontrollerbare enn jeg hadde ved forrige fødsel. Jeg kan puste med veene, jobbe med dem. Det er vondt, men overkommelig. Oppleves som mye bedre enn forrige gang. Den siste biten står igjen, det som er verst. Et øyeblikks panikk og jeg mister kontrollen akkurat i det pressveene vil ha barnet ut, men jordmor holder igjen for å hindre rifter. Jeg vil ikke mer, det er så vondt! Sturla hjelper til med å snu meg rundt, holder meg fast, mens jordmor prøver å roe meg ned og få meg til å slappe av. Så er det på tide at han slipper ut. Først hodet, så ved neste ve, resten av barnet. Endelig er det verste over og jeg får min andre sønn opp i armene mine! Han gråter litt, og sakte, men sikkert, får han en sunn, rødlig hudfarge på plass.

Etter at Sturla kom inn på fødestuen tok det vel bare en 10 minutters tid før den vesle ble født, og det hele tok bare to timer og tre kvarter fra jeg våknet om morgenen til han var født! Til tross for noen få sting, gikk det hele veldig raskt og fint, det er nok en del som synes jeg er heldig når man snakker om fødsler.
Den vesle kom fem dager over termin, var 50 cm lang og veide 3660 gram. Nydelig, frisk og fin :)

Dagen i dag er omtrent som i går. Det ble en lang dag i går, fikk gjort masse og kortet ned to-do-listen ganske mye (ja, jeg er et liste-menneske). Men dagen i dag startet litt senere, ca ni tror jeg? Tid og dager flyter og blir ikke så betydningsfulle når man venter og ikke har et bestemt skjema å følge. Forkjølelsen lever i beste velgående, kroppen er sliten, men har fått gjort mer på to-do-listen, og planlegger hjemmelaget pizza til middag i dag :)

Jeg klarer virkelig ikke å la være å gjøre husarbeid og andre nyttige ting, enda jeg vet at jeg burde (og kan!) ta det med ro, heller bruke tiden på for eksempel å gå en liten tur, ta en rolig yoga-økt, lese en bok, drikke te med honning og andre ting som er bra for helsen når man er syk og har en nært forestående fødsel å tenke på. Men jeg har aldri hatt samvittighet til å ta godt vare på meg selv, og sliter meg ut med gulvmopping, trappeløping, rydding og vasking. Jeg har nemlig en samvittighet som ikke er fornuftig. Den spiller i hvert fall ikke på lag med meg. Kanskje det er det jeg burde jobbe med, og ikke at alt rundt meg skal være så bra som mulig? For her i huset blir jo aldri noe helt ferdig, eller helt perfekt. Ting kan alltid gjøres bedre.

Jeg trenger et spark i baken av noen som bryr seg, de må lære meg hvordan man tar vare på seg selv. Eller, det hadde vært lettere om noen tok vare på meg for meg. Da kanskje jeg ville blitt motivert til å gjøre det arbeidet selv i fremtiden. Dessuten, denne personen ville mottatt ganske så mye omsorg fra min side også, jeg kan jo ikke få uten å gi noe tilbake. Det var denne samvittigheten vet du. Denne dårlige samvittigheten, som slår til både titt og ofte. For de merkeligste ting. Selv om temaet nå ikke akkurat var om noe merkelig. For det er vel vanlig å gi når man selv får? Eller? Noen tar alt for gitt, det vet jeg. Men hva er egentlig normen? Jeg vet i hvert fall hva folkeskikken forteller meg er riktig. Så vi får la det være med det.

Våknet klokken 6 i dag. Vondt i hodet, vondt i halsen, tett og rennende nese, vondt i ryggen og sulten river i magen. Blir en tidlig morgen og ettermiddagshvil i dag tror jeg. Selv om jeg nå er på overtid håper jeg at jeg rekker å bli frisk før den lille melder sin ankomst. Fødsel + forkjølelse er ikke så morsomt, det har jeg nemlig gjort før.

Å vente

Jeg leste et blogginnlegg her som jeg føler meg sterkt relatert til. Dette traff meg hardt. For det er slik jeg lever livet mitt. Ved å vente på det som kommer. Og som oftest er det det jeg gruer meg til som jeg venter mest på. Jeg kan ikke slappe av, fordi jeg alltid lever på det som skal komme, og det jeg gikk glipp av.

Overskriften var spesielt treffende. "Å vente er å stresse med hvilepuls". Slik kjenner jeg det i kroppen. Hver dag. Og særlig nå. Termin er rett rundt hjørnet. Babyen er klar. Jeg er klar. Men ingenting skjer. Annet enn at jeg blir mer og mer sliten, mer og mer utålmodig, får mer og mer vondt, blir mer og mer invalid, kan gjøre, orker å gjøre, mindre og mindre. Mens jeg kjenner stresspulsen banke rolig ivei.

Grue seg. Glede seg. Skrekk, forventning og apati i sin skjønneste disharmoni.

Merkelig

I månedsvis har jeg tenkt og tenkt på å opprette en blogg og om alt jeg har hatt lyst til å skrive der. Planer om hvordan den skal se ut, masse ideer om hva som skal skrives, nesten alt jeg har interessert meg for har jeg gjort om til blogginnlegg i hodet mitt. Men når jeg endelig kommer i gang og oppretter en blogg, så er liksom spenningen forbi og interessen falmet. Spørs hvor lenge dette holder hvis jeg ikke får tilbake engasjementet snart. Dette innlegget vitner om en "jeg må bare skrive noe for at bloggen ikke skal gå i glemmeboken med en gang"- mentalitet.

Gårsdagens gleder

Gårsdagens gleder:

Gårsdagens ulempe:

NAV - noe for seg selv

OK, NAV er noe for seg selv. Reglene for permisjon kunne vært veldig enkle, men det er de da altså ikke. Derfor har jeg ringt for å få en personlig veiledningstime og få dette ut av veien. Papirene skulle tross alt vært sendt inn for tre måneder siden. Jaja. Så da ringer jeg. Og får snakke med en dame. Og sier at jeg vil ha en veiledningstime angående fødselspermisjon. "Ja, skal vi se, det kan vi nok ordne. Vent litt", sier hun. Og blir borte. I i hvert fall 5 minutter. Før hun fomler tilbake og sier at hun skal få tak i hun jeg må snakke med, og ber meg vente litt til. Etter en stund kommer hun tilbake og mumler for seg selv mens jeg hører masse rasling med papirer. Og så sier hun at hun jeg må snakke med var ute et øyeblikk, og kunne ringe meg tilbake så snart hun kom inn igjen. Så da gir jeg henne opplysningene hun trenger, takker og legger på.

Ja, da skulle man jo vente en telefon innen noen timer, eller hva? Eller nei. NAV har et fortjent rykte. Stengetiden deres kommer og går, og jeg tenker at jeg da må ringe de i morgen igjen for å høre hva som skjer. Men vent! ETTER stengetid ringer en dame meg tilbake. Og vil avtale tid. Og jeg spør om en spesifikk dag, og hun sier jada, ikke noe problem. Før hun sier "vent litt" og blir borte. En stund. Så kommer hun tilbake og sier at de må ringe meg tilbake for å avtale tid i morgen.

OK....? Logikken svant for meg. Så da er det bare å vente da.. Sær måte å drive saksbehandling på spør du meg. Temmelig sløsete med tid og ressurser, virker jo ikke som om de har greie på noen ting når de ikke en gang kan avtale en time om en uke uten at de er i kontakt med meg (minst!) tre ganger og er borte mesteparten av tiden jeg sitter i røret. Jeg begynner å tvile på om en veiledningstime faktisk vil løse noe som helst?

Hjemmejatt

Denne uken har Sturla vært borte siden onsdag morgen og kommer ikke hjem før natt til mandag. Så guttungen og jeg er alene hjemme denne helgen. Så langt i dag har vi sett Lilo & Stitch, ryddet litt, tørket støv, hatt putekrig, laget pannekaker og slappet av til litt barne-TV. Ganske hyggelig og rolig dag så langt med andre ord. Hvis jeg orker skal vi ut og gå en tur etterpå, men været har vært merkelig i dag. Alt fra strålende sol til snøvær! Så vi får se.

I går skulle jeg skrive en liten liste over noen få ting jeg ønsket meg eller ville kjøpe meg den nærmeste tiden. Uhm, listen ble ikke så liten. Den kom vel opp i 21 punkter. Noen av punktene er billige og lette å skaffe, andre er i andre enden av skalaen. Nå som jeg endelig begynner å få litt mer orden på huset er det på tide å få inn litt forskjellig interiør som både gjør huset mer praktisk og mye mer hjemmekoselig. Nå skal det sies at jeg aldri har vært spesielt interessert i interiør før, men det vekker en helt annen interesse når man har bruk for en del forskjellige ting og samtidig har tid til å sette seg inn i hva som finnes.

Alltid tidligere når jeg har hatt et akutt behov for noe, har jeg alltid bare tatt det første og beste. Mest på grunn av tidsklemmen, jeg har jo alltid hatt både jobb og skole som tar veldig mye tid, og de siste årene har jeg hatt barn i tillegg, og det tar jo ikke akkurat lite med tid det heller. I tillegg har jeg hatt for vane å bruke veldig lite penger på ting jeg har lyst på, rett og slett fordi jeg har hatt lite penger å rutte med og dermed blir livet mye lettere å leve hvis man ikke hele tiden utsetter seg for fristelser.

Etter at jeg flyttet sist gang ble jeg ganske minimalistisk rettet også, rett og slett fordi jeg vet vi skal flytte igjen og det blir myyye å bære på! Dessuten liker jeg ikke rot og dårlig plass, og synes det er direkte deilig å få ting på plass eller å få det jeg ser på som unyttig ut av huset. Det er en egen tilfredsstillelse i det. Og selv om jeg nå har lyst til å pynte opp hjemme i huset så kjøper jeg ikke pynt som ikke har noen nytteverdi!

Nå som jeg er høygravid har jeg fri fra både studier og jobb, og det er god grobunn for mange forskjellige typisk jentete interesser. Interiør, hudpleie, produkter som er økologiske, miljøvennelige og ikke dyretestede, klær osv.

Mange av disse interessene har forresten dukket opp i "bolker" under eksamenslesing tidligere. Det er jo tiden da man helst vil gjøre alt annet enn å lese de samme tingene om igjen og om igjen, og lar seg distrahere lett! Eller, jeg lar meg distrahere lett :)

Tilbake til listen som inspirerte dette innlegget: jeg tenkte jeg skulle bruke småtingene på listen som små belønninger til meg selv etterhvert, fordi jeg istedenfor å bare sløve rundt og gjøre ting jeg har lyst til bruker tiden min på nødvendig rydding, vasking, organisering, (kjedelige) innkjøp, bleieskift, papirarbeid osv. Jeg tar igjen alt som har blitt utsatt og utsatt tidligere. Og belønninger inspirerer, som de fleste vet :) De større tingene som går under "lyst på"-kategorien skal på ønskelisten for bursdagen min i sommer. Og de lyst på/trenger-tingene må diskuteres med vikingen og så får vi gå til anskaffelse av dem etterhvert som vi finner noe vi blir enige om.

Alt i alt gleder jeg meg til å se hvordan huset blir om noen måneder! Vi har brukt flere år på å pusse opp alt fra grunnen av, og har levd i et kontinuerlig kaos hele tiden. Når hjemmet gir deg følelsen av å bo på en byggeplass og at hjemmet bare er en lagerplass, en mellomstasjon, og ikke et hjem, da er det noe feil. Og slik har det vært hos oss lenge. Jeg begynner å se lyset i tunnelen! Hipp hurra for en lys fremtid!

Endring

Da prøver vi igjen. Ny mal, ny utførelse.

Dette er vel omtrent slik jeg føler meg i dag: litt shabby, sliten og trist. Satser på at det bare er hormoner og at det går over til i morgen. Jeg tror det er for lenge siden jeg har truffet venner, husets fire vegger har en tendens til å komme nærmere og nærmere og hverdagens små problemer vokser og vokser ut av proporsjoner jo lenger av gangen jeg oppholder meg på samme plassen. Og hvis du lurte på det; grunnen til at jeg oppholder meg lenger og lenger av gangen på samme plassen er rett og slett at jeg er for stor og sliten til å gjøre så veldig mye ut av dagene. Heldigvis bare noen uker igjen. (Men disse få ukene er jo igjen grunnen til at jeg blir mer og mer stresset og sliten - ting kommer jo aldri på plass!)

Det er vel bare å gå og legge seg tenker jeg. Satser på en solfylt og positiv dag i morgen!

Hvordan få mannen til å rydde opp etter seg?

Ja. Det var et spørsmål. Har noen svaret så er det bare å rope ut.

Bloggtips

Jeg føler meg fullstendig nybegynner på dette her. Kanskje ikke så rart, da jeg er en nybegynner. Men bare som en huskelapp til meg selv (og om andre evt. skulle være interesserte) har Jorid Kvam en blogg hun kaller "Noe på hjertet" med en hjelpeside her, og en blogg med navn Moseplassen en hjelpeside her. Blant annet tips om hvordan man vannmerker bildene sine, kopiert fra bloggen Cecilias verden. 

De har hjulpet masse allerede ♥ 

Noen av blogginnleggene mine vil derfor være testing av disse tipsene, så se opp for merkelige innlegg! Skulle noen lese dette er det bare å gi tips. Jeg lurer for eksempel på hvordan i alle dager man endrer utseendet på overskriften til blogginnleggene? 

Edit: Hvordan endre bakgrunn til noe annet enn de få malene som ligger her på blogger: http://www.backgroundfairy.com/

Se om dette funker..

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Lappen kjapt?

Jess! Der fikk Sturla endelig tak i kjørelæreren sin. Det er nemlig bare jeg som har førerkort, og nå som jeg nærmer meg termin er dette en smule upraktisk. Han har planlagt å ta dette førerkortet i ganske så mange år, og nå begynner det å haste. Hvis han kjører på (ho-ho!) så får han kanskje tatt førerkortet før terminen - jeg kan jo bare håpe.

Jeg for min del håper på å få litt friere tøyler av å ikke måtte være sjåfør eller sitte på hele tiden. Barnehagen er et stykke borte og vi må som oftest kjøre frem og tilbake. Dvs, jeg må kjøre frem og tilbake hver dag. Til tross for jobb og et fulltidsstudium har jeg måttet ha hovedansvaret for bøtteknotten på 2,5 år både morgen og kveld. I tillegg er det jeg som kjører til butikken, kjører Sturla til toget, kjører til og fra barnevakter, fester og kinoturer, blir sendt ut på oppdrag for å skaffe og ordne alt mulig som det trengs bil for å få tak i.

Men selvfølgelig, så fort han får førerkort blir det vel full diskusjon om hvem som skal disponere bilen til enhver tid, da vi bare har én bil! Takk og lov at jeg eier bilen, for da har jeg vel vetorett? ;)

Apropos å få tak i kjørelæreren; jeg føler det trengs en forklaring her. Sturla hadde nemlig sin første kjøretime i januar en gang. Og så var han bortreist en uke, uken etter tok han kontakt igjen får å få en ny time, da denne kjørelæreren sa at han "måtte gjøre noe papirarbeid" og skulle "ta kontakt når han hadde tid neste gang". Så gikk det tre uker. Uten et ord. Svarer ikke på meldinger og tar ikke telefonen. Jippi. Da røk tidsskjemaet for å få lappen i tide. Men han beklaget så mye og gir han to kjøretimer gratis for "tort og svie", og skal prioritere han fremover, så da går det forsåvidt i orden. Håper jeg.

Testbilde!

Tatt av Sturla fra vår veranda.

SMK!

På onsdag var Sturla og jeg på konsert på Rockefeller. Vi så et band som vi har sett mange ganger før, men som alltid er gøy å se igjen. De kaller seg Slagsmålsklubben, og er en gjeng svenske nerder som holder til i et kollektiv et eller annet sted i Tyskland. De har blitt ganske så store i Sverige, og begynner å bygge seg opp en fanskare her i Norge også. Opptrednene deres passer bedre å kalle en fest enn en konsert! Her kan du se et reklame av Live after death-touren deres:

Kanskje ikke et godt inntrykk av hva slags musikk det dreier seg om. Sjekk dem ut på Spotify eller flere videoer på Youtube! Blip-blop man kommer i godt humør av!

Første innlegg

Har tenkt på å opprette en blogg en god stund nå, men aldri kommet så langt. Det gjenstår å se om jeg står løpet ut. Har en del tanker og ideer om hva som skal eller kan skrives her, men hvilken form dette tar i praksis vil tiden vise. 

Hva jeg skal skrive om? Tja. Siden jeg ikke er kreativ selv kommer mesteparten av det jeg skriver til å være kommentarer på det andre gjør og skriver. Men jeg har mange interesser. For å nevne noe: det skrevne ord, både på nett og i bokform, sang, dans, psykologi, medisin, anatomi/fysiologi, biologi, alternative behandlingsmetoder, økologiske produkter, dyretesting, miljø, helse, kosthold, trening, livsstil.. The list goes on. Men det viktigste er kanskje mennesker. Jeg er ikke sosial, jeg er mer en observatør. Og mennesker fascinerer meg. Mest på et teoretisk nivå. Det er nok der psykologi-studiet kommer inn. Men til tross for min asosiale natur har jeg både venner og en egen liten familie. Helt sant.