Så var tre blitt til fire

Det store har skjedd. Jada, jeg forteller en stund på etterskudd. I dag er det tre uker siden den lille gutten vår ble født! Tiden flyr.

Jeg våknet litt før klokken ni om morgenen. Jeg hørte på lydene i huset. Sturla gjorde seg klar til å løpe til toget for å rekke jobben. Sønnen så på barne-TV. Jeg kjenner som vanlig kynnere som er litt smertefulle, slik det har vært om morgenen i det siste. Det er vanligvis ikke magen som gjør vondt, men en full blære som er en smule most nederst i magen. Det går over bare jeg får en liten tur på do. Men kjentes det litt annerledes ut i dag? Jeg forsøker å stå opp så fort som mulig, for å stoppe Sturla fra å dra. Tiden har egentlig rent ut, han skulle vært av gårde nå, men er fremdeles i stuen når jeg kommer opp. Heldigvis. Han tar et tog senere. Da får jeg tid til å gå på do og kjenne etter om det er noe mer enn vanlig jeg kjenner. Og det viser seg at det er det. Magen strammer seg og det gjør vondt. En svakere versjon av det jeg husker fra forrige fødsel. Stadig mer sikker på at det er veer sier jeg til Sturla; ”jeg tror det er ting på gang, kanskje du kan bli hjemme en time eller to og se om det utvikler seg?”.

Det viser seg å være det. Veene blir sterkere, fort. Sturla synes jeg var så rolig, at han trodde vi hadde god tid. Han begynner å vanne planter. Smålig desperat forteller jeg han at dette er hastverk, pakk sakene dine, gjør guttungen klar og hent bilen! Nå! For en gangs skyld hører han på meg og gjør som jeg sier. Det begynner å bli alvor. Tanken på å sitte i bil en god stund før vi kommer frem til sykehuset er nesten uutholdelig, men jeg vet det må gjøres. Jeg klarer nesten ikke sitte normalt, må holde meg fast og holde kroppen så rett som mulig, noe som er ganske så vanskelig i en bil. Men vi setter av gårde. Først til barnehagen, der guttungen blir levert i rekordfart, og så av gårde til Ullevål og ABC-avdelingen. Fødeavdelingen er kontaktet og de venter på meg. Sturla setter meg av utenfor inngangen og kjører for å parkere bilen, jeg løper opp trappen, siden heisen stod og jeg var mellom to veer. Min oppfølgingskontakt står og venter på meg i gangen, og hjelper meg inn på fødeavdelingen. Badekaret er fylt opp og venter på meg, og etter en rask undersøkelse konstanteres det at det er full åpning og barnet er på vei ut. Jeg får hjelp til å komme meg oppi badekaret. Deilig. Varmt vann som holder vekten min og hjelper meg til å bevege meg fritt slik at jeg kan komme meg i en fødestilling som føles riktig. Korsryggproblemer det siste halve året har gjort det vanskelig blant annet å gå, så vannet er veldig hjelpsomt. Så fort Sturla kommer løpende inn på fødestuen begynner jordmoren å ta hull på fosterhinnen, som har holdt seg intakt så langt. ”Hvis denne hadde røket av seg selv tidligere, hadde du fått barn på motorveien!”

Veene er roligere og mye mer kontrollerbare enn jeg hadde ved forrige fødsel. Jeg kan puste med veene, jobbe med dem. Det er vondt, men overkommelig. Oppleves som mye bedre enn forrige gang. Den siste biten står igjen, det som er verst. Et øyeblikks panikk og jeg mister kontrollen akkurat i det pressveene vil ha barnet ut, men jordmor holder igjen for å hindre rifter. Jeg vil ikke mer, det er så vondt! Sturla hjelper til med å snu meg rundt, holder meg fast, mens jordmor prøver å roe meg ned og få meg til å slappe av. Så er det på tide at han slipper ut. Først hodet, så ved neste ve, resten av barnet. Endelig er det verste over og jeg får min andre sønn opp i armene mine! Han gråter litt, og sakte, men sikkert, får han en sunn, rødlig hudfarge på plass.

Etter at Sturla kom inn på fødestuen tok det vel bare en 10 minutters tid før den vesle ble født, og det hele tok bare to timer og tre kvarter fra jeg våknet om morgenen til han var født! Til tross for noen få sting, gikk det hele veldig raskt og fint, det er nok en del som synes jeg er heldig når man snakker om fødsler.
Den vesle kom fem dager over termin, var 50 cm lang og veide 3660 gram. Nydelig, frisk og fin :)